Få laksefluer har fått mer berømmelse enn Sunray Shadow – og få fluenavn behandles så skjødesløst.
Suksessflua Sunray Shadow ble første gang bundet av briten Raymond Brooks en gang på 60-tallet. Flua ble flittig brukt når Brooks fisket blant annet i Lærdalselva.
Originalen besto av en lysegrå, gjennomskinnelig plasttube, en undervinge av brune ekornhår, en mellomseksjon av påfuglherl og en lang overvinge av sorte apehår. Da apehår var vanskelig å skaffe på lovlig vis, ble det allment akseptert å bruke hår fra geit i overvingen i stedet.
Sunray Shadow forsøkt bundet som originalen: Kropp av grå, gjennomskinnelig plasttube. Undervinge av naturelle, brune ekornhår, cirka halvannen gang så lang som kroppen. Et mellomlag av tre-fire påfuglherl. En 13 centimeter lang overvinge av sort geit (Erstatter originaloppskriftens hår fra ape). Hode av sort bindetråd. Alle foto: Anders Stensås
Sunray Shadow ble raskt populær også utenfor Brooks’ flueboks, og etter hvert ble den patentert og satt i masseproduksjon.
Til tross for at Brooks tok patent på sin enkle, slanke og langvingede lakseflue, er den i ettertid videreformidlet med til dels store avvik fra originalmønsteret – i magasiner, i bøker og på nettet. Vi fant for eksempel 12 forskjellige bindebeskrivelser i like mange bøker. Ingen av dem var 100 prosent tro mot originalen, og i enkelte av beskrivelsene harmonerte hverken materialer, farger, oppbygging eller form med originalmønsteret.
Til tross for at den er en enkel flue, er Sunray Shadow beskrevet på 12 forskjellige måter i disse 12 bøkene. Oppskriftene i Pål Krogvolds «Vi binder fluer» (1985) og avdøde Arild Guthje-Fredriksens «96 sterke tubefluer» (1998) lå nærmest opptil originalen, slik den fremstår på bilder og slik den er beskrevet for oss av Mark Brooks, Raymond Brooks’ sønn.
Og nå tenker kanskje mange: Ja? Hva så? Er det så farlig?
Svaret er ubetinget ja.
Videreformidler man ei flue med et etablert navn, fortjener både opphavsmannen og flua at man holder seg så tett som mulig til originalen. Hvis et fluemønster stadig videreføres med store endringer og avvik, vil man til slutt ikke vite hvordan det opprinnelige produktet så ut.
I den nylig utgitte boka «Top Salmon Flies Vol. 2» deler den danske fluefiskeren Lars Munk oppskriften på denne flua. Flua bærer navnet Sunray Shadow, til tross for at den ikke har en eneste bestanddel til felles med originalen. Hvorfor skal den da hete Sunray Shadow?
For Sunray Shadow sitt vedkommende har denne «evolusjonen» gått i lengste laget – så langt at fluenavnet står i fare for å miste sin referanseverdi. Kommer du til en elv og leser i fangstboka at de siste fiskene er tatt på Sunray Shadow, så vet du i beste fall at flua var langvinget, men ikke om den var rød, grønn, gul, blå, orange, dus og nedtonet eller glorete og glitrende.
For en Sunray Shadow er ikke nødvendigvis en Sunray Shadow lenger. Dessverre.
I boka «Laxfiske & Favoritflugor» fra 2011 bruker svenske Pelle Klippinge to sider på denne flua. Den har fått navnet Sunray Shadow, til tross for at den kanskje har mer til felles med en Collie Dog. Kun det sorte hodet deles med den originale Sunray Shadow-flua. Form og fasong harmonerer heller ikke med originalen.
PS: Jeg har selv gjort meg skyldig i å spre vranglære rundt Sunray Shadow. I bindebeskrivelser på denne bloggen har jeg videreført en ganske utbredt feil; å plassere påfuglherlene som topping over den sorte vingeseksjonen. Det riktige er å legge dem mellom den brune og den sorte vingeseksjonen. Feilen er rettet opp i de aktuelle tekstene.
Forøvrig – takk til Dag Bjørnar Berg og fattern for god hjelp med researchen til denne artikkelen.
Én flue, 12 bøker og 12 ulike måter å binde den på. Ingen av oppskriftene harmonerte 100 prosent med den originale Sunray Shadow. Grønt angir elementer som er tro mot originalen. Gult angir små avvik. Rødt angir feil i materialer, farge eller plassering.I den helt ferske boka «Top Salmon Flies Vol. 2» viser den spanske fluefiskeren Miguel Aguilar Juan frem denne flua. Navnet er Sunray Shadow, men den har bare det sorte hodet og påfuglherlene i vingen til felles med originalmønsteret. Den slanke Sunray Shadow-profilen mangler også her.I boka «Fishing Atlantic Salmon» (1996) av amerikanske Joseph D. Bates Jr. og Pamela Bates Richards avbildes en original Sunray Shadow (i midten) som skal være bundet av Raymond Brooks for snellemakeren Stanley Bogdan. Den brune undervingen kommer tydelig frem på bildet, men er uteglemt i bokens bindebeskrivelse.Journalister, forfattere og forlag burde ha et særskilt ansvar for at klassiske fluemønstre videreføres riktig. Sunray Shadow er beskrevet i Lars Lenth, Rune Johansen og Svein Røbergshagens «Fluemønsterleksikon» fra 2008, men heller ikke her er gjengivelsen riktig – undervingen av ekornhår er helt utelatt i leksikonets mønsterbeskrivelse.I boka «Top salmon flies – stories and patterns from great anglers» (2017) deler Anders Neteland oppskriften på det han kaller en «Sunray Shadow-variation». Det er en forbilledlig måte å gjøre det på – man formidler et Sunray Shadow-beslektet mønster, men flua selges ikke inn som en original Sunray Shadow. Flere forfattere har valgt samme praksis.I magasinet Flugfiske i Norden (1/2014) beskrives Sunray Shadow som verdens beste lakseflue. Den avbildede flua avviker mye fra originalen, men artikkelforfatter Øystein Aas gir en ganske presis gjengivelse av originaloppskriften i teksten. Også han bommer på en liten detalj når han plasserer påfuglherlene som topping. De skal ligge mellom under- og overving.Variasjoner av Sunray Shadow bør beskrives som nettopp det. Disse tre kunne for eksempel vært skrevet inn i en fangstbok som Sunray Shadow Green Variant, Sunray Shadow Yellow Variant og Sunray Shadow White Tip Variant.
Takk for oppklaringen. Heretter blir den den originale SS, eller SS- variation… Har for øvrig boksen full av egne varianter som eg har beskrevet som Sunray Shadow Sorry!
Fun Flyfishing 
Takk for oppklaringen. Heretter blir den den originale SS, eller SS- variation… Har for øvrig boksen full av egne varianter som eg har beskrevet som Sunray Shadow Sorry!