Vadebuksa ble badebukse da storørreten raste nedover Renaelva.
I pinsehelga tok Johannes Eid og jeg turen til Renaelva i håp om å finne vakende fisk. Fredag kveld ble vi møtt av en flomstor og livløs elv. Vi krysset fingrene for døgnfluer og vakende fisk dagen etter, men slik ble det ikke.
Lørdag morgen gikk turen til fluesona. På hengebrua møtte vi en trivelig fisker som hadde fått øye på en stor ørret, drøye tre meter fra land. Fiskeren serverte store streamere og tunge nymfer, men fisken var ikke interessert. Også jeg serverte noen tunge nymfer og streamere, men heller ikke disse fluene falt i smak. Lørdag kveld vendte vi tilbake til fisken ved hengebrua. I ly av mørket hadde ørreten flyttet seg enda nærmere land. Jeg vippet ut en Wooly Bugger som forsvant inn i fiskegapet, men i det jeg satte tilsalget, forsvant flua ut av ørretens munn.
Mens jeg tilbrakte mye av søndagen i en konfirmasjon i Våler, gikk Eiden på jakt etter døgnfluer og vak. Etter en liten regnskur kom den ene døgnflua etter den andre seilende nedover elva. Da tok det ikke lang tid før tørrfluebonden fra Lørenfallet hadde en kilosørret i håven.
Etter endt konfirmasjon dro vi nok en gang opp til fluesona for å se etter fisken ved hengebrua. Den sto på nøyaktig samme plass som kvelden før. Jeg serverte den samme flua, og denne gangen satt den. Fisken raste nedstrøms, og vi gjorde alt vi kunne for å følge etter.
Kald, gjennomvåt og med vaderne fulle av vann fikk vi omsider lurt ørreten ned i håven. Den lange og tynne ørreten ble veid til 1,5 kilo før den freste ut i elva igjen.
Film kommer…
