Lite vann, mye fisk

Lite vann til tross, Renaelva viste seg fra sin beste side.

Fredagen før sankthans gikk turen til Renaelva. Vi hadde hørt rykter om lite og kaldt vann. Sikre kilder mente likevel at fisket skulle være bra.

Kraftig vind og vakende fisk

Fremme ved elvebredden ble vi møtt av en kraftig bris. Vakende fisk var ikke å se, så vi ruslet opp til bilen og slo opp campen. Stenger ble rigget med synke-, glass- og flyteliner. I enden av fortommene ble det montert tørrfluer, nymfer og streamere. Vi begynte å fiske av partiet nedenfor campen. Mens vi kastet de store streamerne så langt vi kunne kom den ene døgnflua etter den andre drivende nedover elva. Innimellom vindkulene begynte fiskene å vake. Da gikk mørke døgnflueimitasjoner ned på høykant. Vi landet seks harr på en drøy time og mistet minst like mange. Fiskekompis Sander satte ny pers på harr med en fisk på 700 gram, mens min største ble veid til 800 gram. Ingen av fiskene veide mindre enn 500 gram. Så fort klekkingen avtok, gikk fiskene i dvale og vi så ikke noe mer til dem i løpet av dagen.

Storharr

Lørdagen ble startet med en sen frokost, før vi satte kursen mot fluesona. Flere enn oss hadde tenkt samme tanke, vi var langt fra alene i elva. Fra hengebrua kunne vi se fiskene nede i det krystallklare vannet. Etter noen minutter bestemte vi oss får å kaste på noen vakende fisker som sto 20 meter nedenfor brua. Fiskene sto tett inntil land. Etter flere kast steg en av fisken opp og slurpet i seg en liten Klinkhåmer. Jeg strammet lina og i den andre enden var det fast fisk. Etter noen små utras og litt stanging langs bunnen fikk jeg omsider presset harren opp til overflaten og inn i håven. Allerede før fisken ble veid, skjønte jeg at dette var ny pers på harr. Fisken ble veid til 1,2 kilo før den ble satt forsiktig tilbake. Vi fikk flere fisker de påfølgende timene, men ørreten så vi ikke noe til.

Lettskremt ørret

Etter en lang og god middag tilbake ved campen satte vi igjen kursen mot fluesona i håp om å finne vakende fisk også på kveldstid. Det gjorde vi. Denne gangen fikk vi endelig kroket og landet en liten ørret, men den store ørreten uteble. 

Søndag var vi oppe så tidlig at vi hadde fluesona for oss selv den første timen. Vårfluene klekket for fullt og fisken var på hugget. Den lave vannstanden gjorde fisket spennende og visuelt. Vannet var så klart at vi kunne følge fiskens vei fra bunnen av elva og opp til overflaten. Vi fanget flere harr på morgenkvisten. De to største ble veid til 800 gram. På vei tilbake til bilen fikk vi endelig øye på en av Renaelvas større ørreter. Fisken sto under en busk tett på land, men forsvant før vi fikk listet oss i posisjon.

Siste sjanse

Vi avsluttet turen med litt fiske nedenfor campen. Der fikk vi raskt øye på en vakende fisk. På avstand så det ut som fisken spiste noen små vårfluer. Jeg satte på en liten Rakkelhane. Vårflueimitasjonen drev fint over fisken, men ingenting skjedde. Jeg kastet en gang til, men fisken virket ikke interessert. Jeg byttet flue en, to og tre ganger. Ingenting hjalp. Da en liten vårflue forsvant ned i fiskegapet, bestemte jeg meg for å gi Rakkelhanen en ny sjanse. Kastet gikk og flua drev fint over fisken. Slurp, splæsj og game on. Fisken raste utover, nedover og oppover, før jeg omsider fikk den inn på grunnere vann. Etter noen klønete forsøk fikk jeg endelig lirket fisken ned i håven. Fisken ble veid til 1,5 kilo og nok en gammel pers ble slettet.

Kort oppsummert: Jeg har aldri opplevd bedre fiske i Renaelva.

Skitt fiske og god sommer!