Etter en trøblete førsteuke med kaldvær og flom, hadde jeg store forventinger til den andre uka ved elven Rynda på Kola-halvøya. Det skulle ikke gå helt etter planen.
Det russiske militæret hadde planlagt en øvelse nær campen, og i denne perioden ønsket de ikke utenlandske statsborgere i området. Campledelsen hadde tatt sine forholdsregler. Det var kun solgt fiskeplasser til russiske gjester denne uken, og det var sendt en formell søknad om å få beholde den norske fotografen i campen. Kort tid før øvelsen fikk vi vite at søknaden var avslått – jeg måtte vekk.
I all hast ble jeg flydd til en hytte utenfor den militære sonen. Jeg rakk å pakke med meg nødvendig klær og fiskeutstyr, det skulle angivelig være godt gjedde- og ørretfiske i området. Med meg fikk jeg en russisk guide og selverklært ”livvakt”. Etter en helikoptertur på 20 minutter landet vi utenfor en ganske spartansk hytte. Helikopteret ble tømt for bagasje, og to vodkaflasker ble levert til husvertene, et eldre russisk par.
Selv om hytta var enkel og standard og hygieniske forhold så som så, fikk vi en varm velkomst. Så som så ble det også med kommunikasjonen. Det eldre paret forsto ikke ett ord engelsk, og guiden var heller ingen kløpper i fremmedspråk. Han tolket så godt han kunne, og i tillegg tok vi litt kropps- og fingerspråk til hjelp. Det eldre ekteparet var åpenbart opptatt av at jeg skulle spise nok – de pekte på maten og på magen min flere ganger hver dag.
Selv om boforholdene ikke var all verden, ble det oppveid av store forventninger til fisket. Foran hytta lå det en stor innsjø, og noen 100 meter bak hytta lå det en elv. Den gamle mannen fortalte om enorme ørreter han hadde tatt på garn i området, og under oppholdet fikk vi servert rødt og saftig kjøtt fra en ørret av solid størrelse.
Dessverre var både elv og innsjø flomstore etter sen snøsmelting. Jeg gjorde flere forsøk med fluestanga, men så ikke snurten av fisk. Men én stor opplevelse fikk vi med oss: På vei ned til elva en formiddag, kom det plutselig en bjørn ut av krattet 30 meter foran oss. Før jeg rakk å få opp kameraet, forsvant bjørnen den ene veien og ”livvakten” den andre. Det hele var over på fire-fem sekunder, og jeg sto igjen med gåsehud og ganske så høy puls.
Etter fire netter og like mange fiskeløse dager i den spartanske hytta begynte jeg og guiden å få nok. Med en satellittelefon fikk vi kontakt med campsjefen som forsto situasjonen. Dagen etter ble vi hentet ut. Jeg ble fløyet til Murmansk for noen dager, mens min russiske venn kunne dra tilbake til campen. På hotellrommet i Murmansk fikk jeg rapporter om at værforholdene og fisket bedret seg dag for dag. Nå kunne jeg nesten ikke vente med å komme tilbake til elven Rynda.
Fun Flyfishing 