Første uka i august tok jeg og pappa turen til Svinsøyen (Orkla) for å prøve å lure laksen.
Svinsøyen laksegård var et flott sted. Gården var omkranset av vill og flott natur. Vi fikk en elgku med kalv på kaffebesøk to av kveldene vi var der. Hytta var ny og fin, med fire sengeplasser, en liten sittegruppe, tv, nettilgang og en liten kjøkkenkrok. Det var også ett stort felleskjøkken og to fellesbad. Alt var ryddig og pent gjennom hele uken.

Det hadde vært en dårlig laksesesong så langt, og det fikk vi selv merke utover uka. De første dagene var svært varme og fisk var nesten ikke å se. Tirsdag fikk vi værskifte med temperaturfall, nedbør og stigende elv. Det satte litt fart på fisken.
Utpå kvelden klarte jeg å kroke en fisk. Pappa så noe overasket ut, men kom raskt løpende med kameraet. Etter to minutter var moroa over, fisken var borte.

Dagen etter var det overskyet og nytt værskifte – barometeret hadde steget med ti punkter. Denne gangen var det pappa sin tur til å kjenne på hvordan det er å miste fisk. Han kjente det lange, tunge suget og løftet stangen. ”Den sitter godt!” Fisken raste et godt stykke nedover elven, bråsnudde og kom opp igjen i full fart, gjorde ett stort byks opp av vannet, landet og gjorde noen kraftige rundkast – nok til å slite i stykker fortommen.

Det ble ingen laks på land denne gang. Med lite fisk i elven – og forhold som var så som så – hadde vi ikke de helt store forventningene heller. Det å kunne gå en uke og bare fiske, uten å tenke på så mye annet, var uansett fantastisk. Litt dramatikk fikk vi jo også – med laksene som tok og forsvant.



